KRAFTWERK, Rockefeller 120204 av Leif Martin Freyer
Ralf Hütter & co var i det politiske hjørnet i går. RADIOACTIVITY ble endret til STOP RADIOACTIVITY! En snedig kanossagang fra rollen som musikalske techno-pionêrer til politisk lydmogul-virksomhet:
TSJERNOBYL HARRISBURG SELLAFIELD HIROSHIMA
Det ble som ventet en storslagen kveld. De åpnet med den eneste låta jeg savnet sist de var her (1991) - klassiske The Man Machine (1978). Det hvite sceneteppet hang fremdeles i ro, da vi hørte de lett gjenkjennelige tikkene: Tikktikktikktikktikk(5) tikktikk tikk tikk tikktikk. Dette er en av mine absolutte favorittlåter uansett genre. Men det var litt rusk i maskineriet mot slutten, hvor soundet noen korte øyeblikk nærmet seg lyden av en CD-spiller som har slått krøll på seg. Da agjerte de to ferskingene i bandet noe usikkert på scenen, noe som også tilførte konserten en humoristisk dimensjon.
Visuelt var det KNOCKED OUT LOADED BY IMAGES FROM OUTER SPACE. Rektangulære figurer i rødt, hvitt og sort, bombarderte salen med nærmest rytmiske drypp, mens de deilige, rene lydflatene brettet seg ut over publikum. Magisk.
Og det som senere kom, var ikke mindre fremragende. Autobahn (1974), Trans-Europe Express (1977), Radioactivity (1975) og It's More Fun To Compute (1981) var alle sammen ørlite grann omarrangerte ift albumversjonene, men slik at de fikk tilbygg av fete, improvisatoriske partier, spenstigere basslyd og noe mer trøkk i rytmikken enn vi er kjent med fra studioplatene. Resultatet var fullstendig orgasmisk. Den musikalske effekten ble ytterligere forsterket ved et video/skjermshow som kunne tatt pusten fra en hvilket som helst marathonløper. Trans-Europe Express ble garnert av videosnutter av det som må være de tøffeste lokomotiver i menneskehetens historie. Demoniske "ubåt-monstre" med "ko-øyne" på sidene, som buldret frem på skinner. Det tredoble radioaktivitetssymbolet på bakteppet under Radioactivity, blinket hypnotisk vekslende mellom rødt, tennisballgult og sort, med tilvarende vekslende bakgrunner. "Pille-regnet" under Vitamin (2003) og tall-kakofonien på Numbers (1981) var også briljante øyeblikk. Denne gjengen er i sannhet stilismens konger.
Orgasmen nådde nye høyder på The Robots (1978). Kanskje mest rent scenisk. Låta er en utvilsom klassiker, og vi forsvant ut av atmosfæren da musikken fikk følge av sorte antydninger om roboter som flimret bak det hvite sceneteppet, for så å bli avløst av et teppefall som åpenbarte for oss fire teknisk vidundre av noen roboter – en perfekt symbiose av menneske og maskin. Illusjonen var nesten fullkommen – avstøpningene av Kraftwerk-medlemmende fikk meg et øyeblikk til å tro de hadde plassert seg selv oppi robotdrakter. Akk, salige kjøtthue! (Sikkert mange som flirer hånlig nå). Uansett: Selv om jeg har sett dette før, ble jeg igjen tatt på senga.
Skal jeg komme med noen innvendinger, må det være at jeg synes The Model (1978) låt tam, og at Pocket Calculator (1981) hadde fått en noe endret taktstruktur ift studioversjonen, som jeg syntes var en mindre heftig utgave enn sistnevnte. Men dette er for fluelort å regne når vi snakker om en konsert som i praksis var blottet for dødpunkter. Avslutningen med Music Non Stop (1986), var også sinnssykt bra. Med fluoriserende edderkoppdrakter forvant medlemmene ut – en etter en - til publikums taktfaste klapping. Ralf Hütters knappe "See you tomorrow", og datastemmen som nakent penslet ut avsutningen: M-U-S-I-C NON S-T-O-P.
Det er vel egentlig bare ett ord som er dekkende for denne konserten:
DIAMANT-KREM!