ROXY MUSIC – Frognerbadet 190605                  Av Leif Martin Freyer

En brillefin sommerkveld i Frognerbadet ble avrundet med legendariske
Roxy Music, etter at King Midas tidligere på dagen hadde levert
vislende sublimitet, Cato Salsa Experience mer anonymitet, og et
sprudlende The Hives vartet opp med energisk neotrøkk, og bidro til
valuta for fire hundre stive spenn.

Roxy dro i gang med "Virginia Plain" (1972) – bandets aller første
singel – og satte med dêt standarden for mye av det som skulle komme.
Det ble mye fiiin, gammel årgang i kveld, og vokalist Bryan Ferry
virket friskere enn på lenge. Han stilte med sedvanlig svart dress, og
ei skjorte så skinnende Blenda-hvit at den nesten konvergerte mot blå.
Et svart slips hang lett henslengt rundt halsen på den gode crooneren
fra Washington, England, og dette var en helt annen Ferry enn den
feite, oppblåste figuren jeg så i et konsertopptak for noen år siden.
Mannen må ha tatt av minst 20 kilo siden det.

De fulgte opp med "Street Life" (1973) og fremragende "Out Of The
Blue" (1974), men sistnevnte mistet en god del magi, fordi bassisten
(som jeg ikke oppfattet navnet på) ikke levde opp til det sinnssykt
fete mellompartiet John Gustavson i sin tid leverte på denne
klassikeren fra albumet Country Life. "Out Of The Blue" er en
virvlende malstrøm av et øyeblikk, en diamant som hadde fortjent enda
bedre, men fiolinisten, som jeg senere skal komme tilbake til, bragte
det hele til et stødig klimaks. Neste stasjon var ikke mindre
diamantariske "Ladytron" (1972), og det dirrende gitar/synth-øset i
kulminasjonen satt godt, selv om gitarspillet til Phil Manzanera – for
anledningen med lilla dress og noe som lignet cowboystøvler - ikke var
like overbevisende som vi er vant til.

"A Song For Europe" (1973) var majestetisk. Jeg innrømmer gåsehud her.
Hats off to Bryan Ferry for ultimat melankoli, og en dramatikk som
burde få Nationaltheateret til å gå ned i knestående. Med "Both Ends
Burning" (1975) fikk konserten et energimessig løft. To usannsynlig
sexy danserinner i singnalrød metallic "badedrakter" med tilhørende
fjærpryd, entret det øverste podiet, bak trommis Paul Thompson. Det
var vel omtrent på dette tidspunkt slipset til Ferry forsvant. Det
sceniske karakterskiftet så ut til å dra opp adrenalinnivået en smule
til gitaristene Phil Manzanera og Chris Spedding også, som satte i
gang et svinefett dualspill ut i dissonansland, som de godt kunne
kvernet litt lenger på. Spedding – en av Finn Bjelkes helter - kjente
jeg faktisk ikke igjen før Bryan Ferry presenterte ham på scenen. Han
så sliten ut nå, men en utmerket gitarist er han fremdeles, noe han
viste ved flere anledninger i kveld. Hva den tredje gitaristen,
Williams, gjorde på scenen, er jeg nok ikke mann til å forstå. Sikkert
en dyktig kar, men totalt overflødig i denne settingen.

Konsertens høydepunkt var antagelig "In Every Dream Home A Heartache"
(1973). Ferry i bakgrunnen til venstre ved pianoet, nesten umerkelig.
Soundet var totalt strippet for den plirende synthen fra originalen,
men i stedet erstattet av et spartansk piano i den lange introen. "But
you blew my mind…" …og så flesket de til, men her hadde jeg ønsket meg
enda mer trøkk. I dette øyeblikk, og kanskje også deler av konserten
for øvrig, skulle de kanskje spilt dobbelt så høyt. Skikkelig
Soundgarden-lydnivå. Men da hadde vi kanskje tapt nyanser som vi helst
vil beholde. Manzanera var som nevnt ikke 100% overbevisende, og jeg
savnet det soniske, overstyrte gitarspillet fra originalen. Han sto
litt og stampet. Men tross alt: Jeg kjente magien, jeg kjente magien,
og det var knakende bra!

Publikum syntes å reagere sterkest da Roxy spilte John Lennons
"Jealous Guy", som de hadde en hit med i 1981. Ikke ueffent. Det var
og er en nydelig låt.

Bandet spilte rimelig godt, tross enkelte innvendinger som nevnt.
Saksofonist/oboist Andy Mackay var overbevisende i alle ledd, og hadde
bl.a. en fin, tilnærmet soloopptreden med "Tara" (1982). Han er dermed
unnskyldt for å ha stilt i tidenes mest utdaterte antrekk – en
grønn/blå-rutete dress og grønne mokasiner – som snytt ut av en
golfhabit fra  mellomkrigstiden. Som tidligere poengtert: Hun
fiolinist-damen overbeviste også, særlig på tidligere omtalte "Out Of
The Blue", og profilerte seg ellers ved å agjere Brian Eno under
"Re-Make/Re-Model" (1972).

To ekstranumre kostet de på seg: Mollstemt semidisco med "Love Is The
Drug" (1975), og finalen: En kontant "Do The Strand" (1973). Det var
godt som gull!

Tilbake>>