Mesteren opptrådte for anledningen som ”stool-rocker” på John Dee – et begrep skapt av NME på 90-tallet en gang, om artister som sitter og spiller bass/gitar på scenen i stedet for å stå. Vanligvis brukes begrepet nedsettende – det virker jo litt tøffelaktig. I dette tilfellet var det ikke tøffelmotiver som lå bak, men angivelig manglende økonomi til å lønne en trommis (og evt bassist) på en hel turnê. Jeg hadde ideelt sett foretrukket et fullblods band på scenen, men når vi nå fikk det vi fikk, synes jeg resultatet var oppsiktsvekkende bra. Backinggitaristen til Verlaine gjennom 25 år som soloartist – Jimmy Ripp - var upåklagelig solid, og Verlaine selv var smul, smilende og ga uttrykk for at han satte pris på publikums entusiastiske respons. I starten så det ganske glissent ut, men det fyltes kraftig opp etter hvert, og et med tiden solid oppmøte, bidro til skikkelig kosertstemning. Tom Verlaine myste mot scenelyset på sin karakteristiske måte, og det var naturligvis like sjarmerende som alltid. Vi fikk mye nytt stoff fra de to albumene han har levert i år, bl.a. en nydelig ”Earth Is In The Sky”. Senere kom bl.a. ”The Scientist” (1987), ”Kingdom Come” (1979) – som David Bowie gjorde en cover av på Scary Monsters - og briljante ”Words From The Front” (1982) – som Verlaine har spilt live flere ganger før også.
Noen av instrumentalene ble litt langdryge, og hørte hjemme i kategorien ”Knurrende gitaristisk komp for muslimsk mavedans uten trommer”, men jeg synes ikke dette trekker mye ned. Det er aldri uinteressant å høre på Tom Verlaine.
Television-fansen begynte selvsagt etter hvert å murre utålmodig, og ropte på ”Marquee Moon”, hvorpå vår mann høflig repliserte med ”yeah”, og en kort latter. I stedet fikk vi høre et annet klassisk Television-nummer: ”Prove It” kom i en tander, nesten-akkustisk utgave. Originalt var det, og smellvakker vil den alltid være. ”This case is closed”.
Men helt slutt var det likevel ikke med det. Ut en tur først, og så tilbake til klappsalver. To låter igjen. Først en instrumental, og så til slutt den utmerkede ”Ancient Egypt” (1990). Det var passe langvarig, og finfin atmosfære hele veien. Salut!